Ja, det er alltid viktig å snakke om friheten. For friheten må holdes ved like. Friheten er nemlig ingen substans, men en oppgave, vår oppgave.

En diskusjon med en medisinvenn av meg forleden minnet meg på følgende: Naturviterne vil alltid bare finne ufrihet, det ligger liksom i korta, i selve naturbegrepet. Naturbegrepet og frihetsbegrepet er motsetnnger. Og derfra er ikke veien lang til Kant:

Når det gjelder friheten hevder Kant som kjent at vi aldri vil kunne støte på den i fenomenverdenen, altså den kausalstyrte sansbare virkeligheten som naturvitenskapen forsøker å avdekke. Friheten må lokaliseres utenfor naturen.

For Kant er mennesket (heldigvis) ikke bare natur, det er også et fornuftsvesen, et vesen som forholder seg til naturen. Det er dette som gjør at vi også er frie.

Som kropp (eller "fenomen" som Kant sier) er mennesket ufritt, men som handlende og villende (som subjektivitet) er vi frie. 

Eller: Som "Ding an sich" er ikke mennesket styrt av naturlover, men et vesen som styrer seg selv, det er auto-nomt, fordi individet ut fra aktelse for Moralloven i sitt indre pålegger seg selv sine egne lover. 

Friheten kjenner vi konkret, mener Kant, særlig i evnen til ikke å la oss tvinge til å handle ut fra sanselige beveggrunner (men heller følge plikten). Mennesket kan by naturen tross, hevder Kant, vi kan starte nye årsaksrekker ut av intet (vi kan jo som kjent si nei takk til mat, til sex, til vann, til selve livet). 

Frihet slik Kant tenker den kan defineres som evnen til selv å frembringe viljens målsettinger. 

Og hva gir oss denne evnen? Fornuften svarte Kant. I dag ville vi kanskje (med fenomenologene og hermeneutikerne) sagt bevisstheten, vår evne til å stille oss utenfor tingene og oss selv, i et fortolkende forhold.

Spørsmålet om viljen er fri narrer eller ei oss til å tro at friheten liksom skal være en egenskap eller en substans ved oss, en form for natur (og det er den jo som sagt ikke). Friheten jo nettopp ingen "ting", det er derfor friheten er fri.