Filosofisk praksis og psykoterapi
Det er umulig å trekke en absolutt grense mellom filosofisk praksis og psykoterapi. Til det er mangfoldet for stort - på begge sider. Men litt karikert kan vi si følgende:
Psykoterapi er en samlebetegnelse på de former for klinisk praksis som teoretisk har sitt utgangspunkt i fag som psykologi og psykiatri (som igjen springer ut av filosofien).
Psykologien og psykiatrien fikk sin faglige identitet i løpet av 1800-tallet under sterk innflytelse fra den naturvitenskapelige tenkemåten som var rådende på denne tiden. Særlig kom den medisinske profesjonskulturen til å øve stor innflytelse.
Dermed fikk naturvitenskapen generelt og den medisinske tenkemåten spesielt stor betydning for utformingen av det psykologiske menneskebildet, som store deler av psykoterapien bygger på og forvalter.
Behandlermodellen
Psykologien og psykiatrien har som formål å utvikle teorier om menneskets mentale liv. En psykoterapeut vil typisk anvende slike psykologiske teorier på sin «pasient» med henblikk på et «resultat».
En psykoterapeut går ofte inn i rollen som en «behandler» hvis oppgave er å «behandle» den «behandlingstrengende» ved hjelp av en spesiell innsikt i mennesket psyke.
I filosofisk praksis er vi kritiske til en slik behandlermodell - av flere grunner.
For det første tror vi ikke noen kan være eksperter på menneskets sjelsliv.
Dernest tror vi ikke alt som er ubehagelig skal «behandles» vekk.
Sjelelig ubehag er ikke nødvendigvis «sykt», «unormalt» eller «dysfunksjonelt».
Et ikke-naturalistisk menneskesyn
Psykologisk forskning har som siktemål å formulere allmenngyldig kunnskap om mennesket. En psykoterapeut er en som anvender denne kunnskapen i samtaler.
I filosofisk praksis er ikke utgangspunktet en bestemt teori om mennesket.
Mennesket er nemlig ikke et studieobjekt for vitenskapen på linje med andre ting i naturen.
Mennesket står i en særstilling i naturen ved at det er et "språkdyr" som gjennom fortolkning skaper sin verden og seg selv.
Mennesket er derfor ikke fullt ut bestemt av verken biologi, sosiologi, psykologi eller andre objektive forhold.
I filosofisk praksis er det det frie og fortolkende mennesket vi henvender oss til og ønsker å få i tale.
Oppsummert kan vi si: I filosofisk praksis er vi ikke opptatt av mekanismer, men av mening og meningsdannelse.
Subjektivitetens forrang
I filosofisk praksis er det et ideal å slippe frem gjestens unike stemme og ikke fortolke det uttrykte som symptomer på noe bakenforliggende, undertrykt eller fortidig.
Fokus ligger på det uttrykte, her og nå.
Ikke ekspertviten
En filosofisk praktiker er ikke ekspert på ditt liv, det er det du som er.
I kraft av sin filosofiske skolering besitter den filosofiske praktikeren imidlertid et repertoar av perspektiver som kan vise seg nyttige og verdifulle for din tenkning.
I filosofien har man tenkt grundig, dyptloddende og systematisk omkring den menneskelige tilværelsen i over 2500 år.
Den filosofiske praktikeren vil være varsom med å presentere en filosofisk teori eller et perspektiv som en sannhet du bør adoptere.
Filosofens innspill er aldri mer enn mulige perspektiver du kan ta til deg - eller la være.
Deling
I tradisjonell psykoterapi er det tradisjonelt forbudt for terapeuten å komme med personlige innspill
I filosofisk praksis tenker vi derimot at det i noen tilfeller kan være hensiktsmessig "å vise ansikt".
Vi kaller det deling når filosofen - i samråd med gjesten - forteller om noe selvopplevd eller noe man har hørt/lest som kan kaste lys over gjestens bestilling.
Deling kan nære det dialogiske ved samtalen.