Ordet «coaching» stammer fra det ungarske ordet kocsi som betyr vogn fra byen Kocs. På 1500-tallet begynte man i England å bruke ordet ”coach” om særlig solide vogner. Verbet «å coache» ble en betegnelse på å bringe en verdsatt person trygt fra A til B.
På 1800-tallet ble ordet coach brukt om privatlærere som ga undervisning til studenter før eksamen. Siden ble det en betegnelse for personlige trenere innenfor idrettsmiljøet, før det i dag er blitt en betegnelse for et konglomerat av samtale- og veiledningstilbud. I likhet med en filosofisk praktiker ønsker en coach å forløse den enkeltes egne ressurser, gjerne ved hjelp av åpnende spørsmål og andre konstruktive innspill. Man anser samtalepartneren som ekspert på sitt eget liv. Coachen kan ikke belære eller pådytte, men er en sparringspartner, en katalysator for den andres prosesser. Som den historiske gjennomgangen av ordet coach antyder, rommer coaching en tendens til å operere med relativt klare formål for samtaleprosessen. Den egentlige begrunnelsen for samtalen er typisk å oppnå en verdi eller et mål som strengt tatt er utvendig i forhold til selve samtalen.
Coaching er gjerne prestasjons- og resultatorientert og opererer ikke sjelden med kriterier for suksess og vellykkethet som ikke selv problematiseres. I filosofisk praksis kan en samtale godt ha verdi selv om den ikke fører til noe målbart resultat i etterkant.
Tilbud om filosofisk coaching
I den grad en filosofisk samtale er fokusert på et formulert mål du har satt deg kan vi kalle denne samtalen for filosofisk coaching. Det innebærer at samtalen er mer målrettet enn en vanlig filosofisk samtale. I filosofisk coaching vil vi fokusere spesielt på et avgrenset mål du har og hvordan du kan oppnå dette målet. Det spesifikt filosofiske ivaretas ved å ha et våkent øye for de verdimessige spørsmål målet og veien til målet berører. Si ifra om du ønsker filosofisk coaching.