Filosofisk praksis kan på mange måter minne om sjelesorg. I likhet med sjelesorg er vi opptatt av livets eksistensielle spørsmål.
Som presten eller diakonen ser vi det som vår oppgave å komme mennesker i møte ved livskriser og smertefulle faser i livet. Det betyr at den respektfulle omsorgen for den Andre er et vesentlig trekk ved filosofisk praksis. Filosofisk praksis ønsker i likhet med sjelesorg å skape et gjestfritt og rommelig rom der det er godt å være, der det er plass for enkeltmennesket, dets unike stemme og eventuelt dets smerte. I motsetning til tradisjonell sjelesorg er ikke filosofisk praksis bundet til et bestemt livssyn, en tro, en konfesjon eller en verdensanskuelse. Filosofisk praksis er livssynsmessig nøytralt.